HALVFERDIG

Jeg blogger lite for tiden. Ser det ut som om jeg har tid til det? Jeg gjør heller ikke håndarbeid, ikke mye i hvert fall.. Men - alle monner drar - og alle stitcery-motivene i blått som skal bli til noe spennende og fint - de er ferdige. Det er imidlertid ikke huset. Noe gjenstår i alle rom. Badet har ikke fått blandebatteri og dusjvegger, kjøkkenet har ikke fått stekeovn, soverommet har ikke fått skap og stua har ikke fått montert ovn. Mye arbeid gjenstår ute, og jeg blir særdeles utålmodig når snekkerne ikke har dukket opp kl. halv ti om dagen. En vegg er fjernet mellom stua og gangen, og i "huken" har der vært et skap. Mitt hundre år gamle skatoll skal inn der.

Jeg har tefat - eller skåler - som det heter sørpå. Sånn blir det når man arver...

I stua har jeg fem ting, fire blomsterkrukker og en lyskrone. I dag har krukkene fått planter. Splitter ny sofa er også skaffet til veie.

Badet er veldig lite, men det blir rålekkert. Et rør ble feilplassert i prosessen, og sånn går det når de som har greie på det ikke snakker sammen. Puh, jeg er sliten, men nå er det like før jeg kan sove i mitt eget rede. Vi skal spise der i dag. Jippi!

17. mai og litt til

Fredag tok jeg tidlig kveld. Jeg var så spent på hvor mye som var gjort med huset. Det er så å si ferdig innvendig - oppe i 2. etasje - og nå var det gjort klar til vasking. Kun ett vindu er skiftet i 1. etasje. Om en uke eller to kan vi flytte inn, og nomadetilværelsen er over for denne gangen. Jeg gjorde meg klar til å feire Grand Prix med ett flagg i hver hånd. Aldri har jeg vært SÅ våken en fredagskveld, som jeg var denne kvelden. Bunadskjorten min brant opp, så jeg hadde ingen skjorte å stryke. Dessuten - bunaden har nok krympet i skapet?!? Før jeg kom så langt, og da jeg var ferdig med befaringen, opplevde jeg en ny brann i mitt nære nabolag. Dette er en smie. Smed Johan jobbet der da jeg var barn. Det var morsomt å se når han jobbet. Smia var verneverdig, ca. 150 år gammel, og nå er den ikke mer. Det er synd at slike kulturhistoriske skatter går tapt.

Jeg satt som nevnt klar med mine to flagg og heiet på Alexander. Ikke visste jeg at Sture i Musikkforeningen hadde en plan hvis Norge vant. Så jeg satt bare der med mine to flagg og mitt broderi.

Så kom dagen som store og små hadde ventet på. Jeg hadde kun en oppgave denne dagen, å dirigere barna gjennom "Kor Arti' potpouiet" med 17. mai-sanger. Våre rumenske sykepleiere (mine elever som lærer norsk) fikk oppleve sin første 17. mai i strålende sol. Musikkforeningen overrasket med å spille vinnermelodien fra MGP. De har en dirigent som sitter oppe om natten og arrangerer nye melodier. Ka då??? Om ettermiddagen ble det deilig middag på restaurant - og bordet var pyntet med hvitveis og flagg.

Bø musikkforening

Ringstad Sjøhus

HVER MÅNED HAR SINE FARGER

Hver måned har sine farger. Dette har Roy Jacobsen skrevet et fint dikt om i romanen "Seierherrene". Jeg synes diktet passer så godt til dette innlegget og disse bildene, og jeg skal prøve å forklare. Men først diktet:

Hver måned har sine farger;
januar er gråblå,
februar også, bare litt lysere i leten.
de er to grader av samme kjølige slag,
mars er dyp rød,
april gulhvit,
mai rød igjen, men lysere enn mars,
juni gulgrønn,
juli knallgul,
august gulbrun,
september blek gråbrun,
oktober er jernsvart,
november mørk rustrød
og desember har ingen farge i det hele tatt,
den er hvit som snø i en svart brønn.
Roy Jacobsen

Jeg har egentlig ikke lidd valgets kval når det gjelder ny farge på huset. Det var hvitt da jeg ble født inn i det, eller inni det - midt i stua - med jordmor Margit Eriksen tilstede. Det skal bli hvitt igjen. Snekkerne ville ha litt farge i det hvite, men det ville ikke jeg! Dere vet mannfolk, når de skal vaske klær, da havner det som regel et farget plagg i hvitvasken, og hvordan blir resultatet? SÅNN farge skal ikke jeg ha på huset og dermed basta! Huset skal være hvitt, helhvitt, som om det sto på det blideste Sørland. Alle vinduene i andre etasje er skiftet ut med nye. Vinduene i første etasje står for tur.

Hagen ser ikke ut. Men nå har jeg gått til det skritt at jeg har kjøpt hagehansker, to par i tilfelle det skulle reke en kjenning forbi! Arbeidsfolkene har kjørt inn på plenen med store biler, tilhengere og lift, så her får vi en jobb å gjøre. I blomsterbedene er det glassbrått, plankebiter, glava, rør mm. men det bryr ikke vårblomstene seg mye om. Krokus, snøklokker, eurikla, påskeliljer og noen blå som jeg ikke vet navnet på har kommet opp overalt i hagen i et fargerikt fellesskap. Langs veien UTENFOR hagegjerdet er der metervis med steinbed. Jeg har noe å ta tak i. Huff.

I helgen var det konfirmasjon, og jeg laget kort i siste liten til den unge konfirmanten. Man behøver ikke kjøpe alle ting heller, dessuten er det artig å lage kort.

Noe hadde jeg rett og slett ikke hjerte til å kaste like etter brannen. Kokeboken hadde jeg skrevet oppskrifter i siden jeg bodde i Bergen på syttitallet. Det var samtidig en historiebok med oppskrifter etter venninner og kolleger som jeg har møtt i min vei. Jeg kunne ikke bare kaste den, men pakket den inn i en avis og en plastpose og gjemte den på et luftig sted. Nå har jeg skrevet alle lesbare oppskrifter på nytt, men dessverre var noen sider helt uleselige. Den gamle boken er kun et minne. I diktet sto det "oktober er jernsvart" - det brant den 19.10.

DE 4 ROSER

Dette er nordnorsk idyll på sitt aller beste. Det er grytidlig torsdag morgen og jeg eier bil nr. 1 i det som etter hvert skal bli en fergekø. På denne siden heter det Flesnes. På den andre siden heter det Refsnes, og jeg lærer aldri hva som er hva, eller hvor som er hvor. Jeg har lært at ferga går halve timer fra "vår" side og hele timer fra den andre siden. Jeg har etter hvert lært at det lønner seg å være ute i god tid. Derfor tar jeg alltid fergeveien når jeg skal "dit" og kjører rundt når jeg skal hjem. Der er så mange butikker som frister og så mange venner å besøke i den byen jeg skal til, og som jeg aldri har lyst til å forlate. Jeg har nok lagt igjen noen av røttene i den byen. -Spred eder, sa jeg til røttene mine, og de så gjorde.

Flesnes heter det på vår side. Nå har jeg tatt bilde av skiltet, så nå kan det hende at jeg kommer til å huske det.

Den unge mannen var med, for han skulle på sesjon. Han ble målt til 184 cm, så han er ikke minst lenger, men størst, noe de 13 og 16 år eldre brødrene slett ikke liker. Selv fryder han seg ved at han ble størst av alle, og ca. like stor som morfar.

Jeg har obligatorisk fremmøte på De 4 roser hver gang jeg er i denne byen. Jeg drar ikke hjem før jeg har fått av meg "kaffe-latte-sprengen". Vi får til og med mønster i latten. Alt det gode på fatet er seranoskinke, mozarellaost, tomater, basilikum, oliven, hjemmebakt brød og smør. Deilig! Jeg går selvsagt ikke alene på De 4 roser. Her kommer en VELDIG god venninne, og hun skippet så gjerne treningen for å lunsje med meg.

HUS OG NÅLPUTER

Hver eneste dag er jeg innom huset for å se hva som er gjort siden "i går". Kjøkkenet er så godt som ferdig, flisene er lagt, golvet er lagt, kjøkkeninnredningen er kommet opp. Kun hvitevarer mangler. Induksjonstopp er kommet på plass, og det blir fiiiint. Dekorflisene er valgt med omhu. Nærmere lappeteknikk kommer jeg ikke!! Thi, hi....

Jeg får en koselig frokostplass her ved benken. I "hullet" i benken skal det være kokebøker. I skapet skal jeg ha fine glass. Innimellom hekler utålmodige meg nålputer til den store gullmedalje. Jeg oppdaget enda en pose med bomullsgarnrester da jeg ryddet syrommet her om dagen. Nå får vi håpe turistene trenger nålputer når de innvaderer kommunen om litt. Jeg sender en god tanke til Liselotte på Slagt en hellig ko, som delte oppskriften med meg. Som dere ser, kommer knappene mine til nytte.

SYSAKER

I huset jeg har overtatt etter mine foreldre var det ei stor peisestue. Den har jeg gjort om til arbeidsrom (syrom). I hele dag har jeg ryddet i sysaker og sortert garn og tøy. Jeg har arvet både min mors og min mormors syskrin. Min mormor var sydame, ikke bare sydde hun til sine egne, hun forsørget familien ved å sy til folk flest. Jeg fikk tidlig holde på med nål og tråd, og var ikke store jenta da jeg broderte juleløper i korssting til mine foreldre. Det var ikke så ofte jeg fikk røre symaskinen, men jeg husker at jeg i alle fall fikk prøve. Mammas symaskin hadde fotpedal og mormors var grønn og hadde sveiv. Syskrinene er av det "store" slaget, slike som står på gulvet. Jeg fant gamle sigarettesker og sigaresker med mye rart i. Jeg fant også de perlebroderte mansjettene til en julekjole jeg hadde da jeg var ca. 10 år. I en hjerteformet boks fant jeg fingerbøll, ett av dem var av sølv. Alt er tatt vare på, for kan hende det kom til nytte. Jeg fant strikk med hull, silkespoler, trådsneller av tre, bendelbånd, skråbånd, gamle bh-stropper, gamle glidelåser, perler og stoffknapper, kroklisser og andre lisser.

I disse eskene var det trykk-knapper og hekter, knappenåler og målebånd. Ikke vet jeg hvor mange målebånd man trenger, men de har en tendens til å stikke seg vekk. Nå ligger alle jeg har på ett sted!

Den store glasskrukken er fra Åse Larsen sin kiosk. Det er en gammeldags dropskrukke. Jeg har samlet alle knappene mine oppi den. Det hender nemlig at jeg får knapper. Her er det resteknapper (kg-pris) fra Knappehuset og knapper jeg har arvet etter mamma, mormor, farmor, tante Else og Sigrun. Jeg har stadig vekk bruk for en knapp. På bildet er det også gammeldags stoppegarn, sy og stoppenåler for resten av livet og en gammel symaskin-børste. Det meste på syrommet er nå sortert, og jeg er klar til å sy. Men først må vel huset bli ferdig reastaurert. Det går tregt, synes jeg.

LITEN JEG? LANGT IFRA

Jeg fikk en utfordring fra Muffinmamma om å finne bilder av meg selv som lita jente og fortelle noe av det jeg husker. Jeg husker ingenting fra det øverste bildet. Jeg er for første gang hos fotograf, og blir foreviget i den første Amerika-kjolen. Mammas tante jobbet på Stavangerfjord fra Den norske Amerikalinje. Jeg er bare noen måneder på bildet, men har visstnok lært å sitte alene. Kjolen har jeg tatt godt vare på. Jeg ble døpt i den 7. juli 1951.


Her er jeg sammen med Bjørnar, min tremenning. Bjørnar døde dessverre altfor tidlig, men han var en god venn gjennom alle år. De siste årene han levde bodde vi i nærheten av hverandre på Østlandet.

På det neste bildet står jeg foran huset som jeg nå har overtatt og venter på å få flytte inn i. Huset til venstre på bildet er revet, og på tomten vokser det nå de deiligste bingebær.

På bildet til høyre har jeg samlet alle dukkene mine. Petra er størst, og den kom også fra Amerika. Anne sitter helt til høyre, og foran sitter negerdukka. Dukken til venstre ble "spist opp" av min venninne Torgun. Det gikk hull på den, og innholdet smakte visst godt.

Pappa skulle på sangøvelse, og jeg ble sendt til den nye fotografen, som noen år senere ble min kjære tante Marie. Jeg hadde fått enda ny amerikakjole. Den var lyseblå og under hadde jeg stiva-underskjørt.

På det neste bildet står mamma og jeg utenfor Eidsvollsbygningen. Mine foreldre var kjempeflinke til å ta meg med til slike viktige steder. Vi var innom Kvikne kirke, og min far fortalte at Bjørnstjerne Bjørnsons far hadde vært prest der, og at den berømte dikteren var født der. Slike ting glemmer man aldri. Jeg var 12 år og tynn som en spiker. Det har dessverre ikke vedvart. På den tiden var det ikke vanlig å reise på ferie. Vi reiste imidlertid sørover både i 1960 og i 1963. Bildet er tatt sommeren 1963. Jeg husker at jeg ble syk da vi hadde kommet til Melhus på vei sørover. Jeg fikk etter hvert vannkopper. Vi stoppet på Røros, vi var i Bergstaden kirke og mine foreldre spiste fin lunsj på Bergstaden hotell. Jeg var kvalm og uvel og hadde kastet opp. Likevel fikk jeg med meg at lunsjen var dyr, og jeg husker at jeg forlangte penger av min far siden jeg ikke hadde spist!! Økonomisk allerede på den tiden, med andre ord! Den gangen måtte vi reise med 11 ferger for å komme på fastlandet. Nå er det bare en ferge igjen. De andre er byttet ut med tunneler og broer.

På bildet til høyre er jeg 17 år og grønnruss. Jeg er jo så gammel at jeg har gått realskole. Den var to-årig og rimelig krevende. I nabokommunene var realskolen tre-årig. Vi hadde ikke så mye mer enn skole å drive med her ute i havgapet. Jeg var kun med i skolemusikken. Idrett lå ikke for meg. Musikk, derimot....

Her er May og jeg med hver vår gitar. Vi er på ferie i Pollåsen, vi sang og spilte en hel uke, og vi plukket blåbær. Vi var av det romantiske slaget og visesang var svært populært. Jeg hadde nettopp fått 12-strengers Eko gitar. Det står i albumet at vi sang "Jeg lagde meg så silde". May spilte i sologitar i Crazy Connections og laget en del sanger selv. På den tiden hadde jeg flyttet på hybel og vekk fra frisør-moren min. Endelig fikk jeg spart til langt hår uten at hun truet meg med saksen!

Dette er mitt svar på utfordringen. Jeg var mine foreldres eneste barn, men jeg ble likevel ikke fotografert så mye alene. Fotoapparatet kom stort sett frem når vi hadde besøk av besteforeldre og annen slekt. Derfor er det ofte mange personer på de bildene jeg har. Jeg gir utfordringen videre til Januarsola, Lappetussa, Birth og Ruth.

NÅLPUTER

På mange blogger finner jeg nålputer av denne typen. Siden jeg har store mengder med restegarn i bomull (Bomull sport og Mandarin Classic), var dette en fin ting å lage. Knapper har jeg også. Jeg har laget fire stykker, men den ene fikk ikke være med på bildet. Endelig greide jeg å gjøre noe ferdig MED EN GANG!

NÅR KATTEN ER BORTE..

Jeg er ikke på Edderkoppen i Oslo denne helgen, ei heller på Karl Johan. Alle de andre er der, nesten alle. De som så God Morgen Norge fredag morgen eller Nordlandssendingen på NRK fredag kveld, fikk nok med seg at bøfjerdingene har endevendt hovedstaden med boknafisk og lefser og heimsmør og fiskekaker og hornmusikk og Wenches kjøkken og stor ståhei. Vi som måtte være hjemme, fant likevel ut av det helt på egen hånd. Det ble fuktig og det ble sent. Å se det gry av dag på Nordlandstranda, var en ny og rar opplevelse, og det frister til grentakelse. Klokka gikk fort, gitt.

CAND VASK

Husmoderen i meg har ikke våknet, tro endelig ikke det. Jeg skal ikke til kamp mot hybelkaniner heller. Jeg har bare benyttet sjansen! I og med at "alle" på jobb skulle på ICA etter arbeidstid for å handle vaskemidler fra Lilleborg på tilbud, kunne jeg slett ikke være dårligere. Jeg vil jo delta i diskusjonen i morgen tidlig selv om jeg slipper å drive med vårrengjøring i år. Ikke det at jeg har blitt mer slurvete enn jeg har vært før, men jeg flytter jo inn i nyrestaurert hus om ikke lenge, og da går jeg ut ifra at det er rent og pent når jeg kommer. Det kan jo være greit med både grønnsåpe, klorin, tøymykning, jif for bad og kjøkken og glass, vaskepulver for hvitt tøy og kulørt tøy og zalo og oppvaskmaskinpulver.

Jeg rakk akkurat butikken før den stengte og der traff jeg likesinnede i samme ærend. For første gang i livet har jeg diskutert vaskemidler med folk lenge nok til at det ble ei fornøyelig stund, og jeg betalte for fire bærenett med vaskemidler uten å nøle på prisen. 40 prosent avslag, dere! Løp og kjøp! Og nå har jeg ingen unnskyldning lenger. Det kommer en ny vår...

SMÅ TING STORE GLEDER

Jeg er fortsatt lei meg for at den eldgamle settekassen ble ødelagt i brannen. Den var fylt med fingerbøl fra hele verden. De fleste fingerbøllene har jeg fått tilbake, men jeg har ikke noe å putte dem i. Dette stitcherymotivet fikk meg til å tenke på akkurat det. Jeg sydde det i påsken, men jeg har enda ikke bestemt hva jeg skal bruke det til. Kanskje jeg feller det inn i et teppe i rødt og hvitt. Jeg kjøpte den siste boken til Gerd Gellein Merkesdal, "Lapper i rødt og hvitt", på Lappemakeriet i mars. Jeg har allerede skåret opp røde og hvite stoffer til et teppe.

NICE PEOPLE NICE THINGS

- Jeg har en plan, sa Egon Olsen. Jeg har så mange slags planer, og dette er en av de ferskeste. Inni hodet mitt har jeg et slags bilde av hva dette til slutt skal bli, men kan hende det blir noe helt annet. Tekster som dette er jeg veldig glad i, og jeg har valgt emner som betyr noe for akkurat meg: Musikk, roser, te, kaker, dessert, sjokolade, engler (??). Mønstrene fant jeg i en rosa eske på Kathrines Quiltestue. Dyrt!!!! En av de ansatte hos Kathrine holdt på med et teppe i lyse farger, og felte inn stitchery her og der. Jeg skal lage noe helt annet og har som sagt en plan! Jeg syr med Lenes silke nr. 113 på rester av ulike hvite/offwhite stoffer.

De som har fulgt med på bloggen over tid, har nok oppdaget at sang og musikk er viktig for meg. Jeg lærte noter som 10-åring, da jeg blåste bariton i skolemusikken, men jeg kan ikke huske at jeg lærte hjertenoter.

En god kopp te varmer og saliggjør. Javisst foretrekker jeg kaffe, etterhvert også latte og andre moderne saker, men tekoppen er likevel kjærkommen på hustrige dager. Vinteren vil liksom ikke slippe taket, og det er surt og kaldt. Jeg trosset vinteren her om dagen ved å finne frem skoene, men i morges måtte støvlettene på igjen.

SKJÆRTORSDAG

I natt regnet det, så turen gikk ikke til fjells men til havet. En fetter meldte sin ankomst til sin mors fødested med sin familie og nye bobil, og det ble biltur til steder han ikke hadde vært siden han var barn.

Noen krykkjer har allerede funnet seg hybel i fuglefjellet i Nykvåg, mens andre sitter på vent på hustakene rundt om. Det er ikke akkurat stille...

På Fjordcamp sto boknafisk på menyen. Det er ikke akkurat det verste jeg vet. Hjemme ventet en diger kalkun. Kalkun spiser jeg kun dersom jeg får den oppskåret på et fat. Jeg er litt pingle der...

PÅSKEMORO

En del av påskemoroa er å fullføre gamle prosjekter og planlegge nye. Jeg har mange ting på gang samtidig - det er det som er MEG - og det jeg er kjent for. Jeg har et pratearbeid, et tenkearbeid, et turarbeid, et morgenarbeid, et nattarbeid og noen arbeid som bare ligger der og ligger der og ligger der. Dette er eksempler på det siste. Teppet i blått, offwhite og rødt begynte jeg på da jeg "satt i kår", da jeg for noen år siden var kiropraktor-pasient på "Klinikk for alle" med låst bekken. Det var vondt, det! Jeg måtte lære å gå på nytt, og jeg kunne plutselig både sitte på huk og danse twist og fugledans og vrikke på rompa og alle ting som hadde vært kul umulig gjennom alle de år jeg hadde levd. Det var da jeg begynte med håndsøm! Det nederste teppet er altså sydd for hånd og til sengs! Teppet i grønt og beige er et tumblerteppe som jeg har sydd på maskin. Det får da være måte på - det er ikke SÅ artig å sy for hånd. Hvorfor viser jeg dem frem? Hvorfor gjør jeg egentlig det? De er ikke ferdige!! Jeg har som mål å bli ferdig i løpet av 2009, jeg er da et målbevisst menneske! Nå venter strikke- og hekletøyet... Fant en oppskrift på heklede nålputer hos "Slagt en hellig ko". Jeg har begynt! Hekler i påskefarger...