FØR

A: Barndomshjemmet mitt
B: Steinkjerringa
C: Klubben

Her var det ikke mange hus! Bildet må være tatt før 1950, for her har det jammen skjedd store forandringer. Mine foreldre kjøpte huset i 1948 da pappa var ferdig på politiskolen.

I de fleste husene i nabolaget var det slektninger på mammas side. Noen av bygningene på bildet er revet, og vi har fått flere naboer på begge sider. 

Torgun bor i huset helt til venstre. Hun bor i sitt barndomshjem, og jeg bor i mitt. Hun valgte å bor her i bygda hele livet, jeg flakset rundt i landet, men landet til slutt et sted.... Det var i grunnen et godt valg ♥

11 FERGER OG CA. 140 MIL

var det mellom Eidsvollsbygningen og meg. Likevel, jeg var der i en alder av 12 år. Pappa var flink sånn, han syntes datteren skulle lære...

Jeg var også i Kvikne kirke, der Bjørnstjerne Bjørnson ble døpt av faren som var prest.

Jeg fikk vannkopper og lå en uke hos "tante Marianna" på Rena - og - jeg fikk "Mormors Promenade" Anne Cath Vestly.

VI HENGER ALLE I EN TYNN, TYNN TRÅD

"Vi henger alle i en tynn, tynn tråd" synger Dum Dum Boys ♬, og denne setningen skal få stå som tittel på dette innlegget. Det er ikke til å legge skjul på at vår lille familie har hatt håndarbeid som avkobling og tilkobling i generasjoner. Jeg vil utover vinteren vise noen av de flotte håndarbeidene som jeg har tatt vare på, og som jeg berget etter brannen i fjor.

Den første løperen sydde min mormor (1899-1992) på sine gamle dager, og jeg fikk den (og en maken) da jeg var nyetablert på syttitallet. Mormor var sydame i hele sitt yrkesaktive liv, hun sydde kjoler og kåper til folk, og til meg sydde hun etter hvert kreative maskeradedrakter som jeg fant i katalogene hennes. Det var mamma som sydde klærne mine, og jeg hadde ikke mange plagg som var kjøpt i butikken. Derfor var gleden stor da jeg som konfirmant i 1965 skulle få både drakt og kåpe som var ferdigkjøpt!
Det var min mormor som introduserte meg til nål og tråd. Jeg overnattet ofte der, og da hadde vi små hemmeligheter som skulle bli julegave til mamma. Denne løperen har ligget fremme hver eneste jul i mitt barndomshjem. Jeg sydde den før jeg fylte 10 år, og det ble stadig påpekt at trådene skulle ligge rett på baksiden slik at det ble pent. Dessuten kunne min FARMOR (1891-1964) godt finne på å kikke etter om det var ordentlig gjort (jeg har arvet både navnet og mer til etter henne!!).
Den røde løperen har mamma (1923-2007) brodert på tettvevd aida. Den er bare så vakker! Litt av en tålmodighetsprøve. Jeg tror jeg hadde flyttet ut da hun broderte den.
Mamma har brodert den grå løperen også. Morsomt mønster.
Denne røde løperen med kandelabere broderte jeg også hos min mormor, og hun broderte maken. Vi hadde konkurranse om hvem som skulle blir først ferdig, og den konkurransen vant ikke jeg. Jeg syntes det var så kjedelig å brodere med bare to farger. Oppå duken står et flott stettfat i pressglass som jeg fant innerst i et skap, aner ikke hvem sitt det har vært.
Her har jeg blitt mer avansert i fargebruken. Jeg sydde denne blå løperen da jeg var i 20-årsalderen. Greit å ha noe å legge i utstyrskista.
Denne duken er et eksempel på at det var moderne med stitchery allerede på 50-tallet. Mamma har sydd denne og den neste duken. Den ene ga hun til farmor, men jeg fikk den noen år etter at hun døde. Den nederste duken er sydd med plattsøm.

Godbitene har jeg gjemt helt til slutt. Den øverste er en festremse til å ha oppå duken, eller bare som løper på et bord. Den nederste er en kaffeduk i samme mønster som så vidt dekker salongbordet mitt. Bordene var smalere før. Disse to har ikke vært i bruk denne jula, derfor er de litt krøllete. Mamma står bak disse mesterverkene. Jeg utfordrer andre bloggere til å vise frem gamle håndarbeider hvis dere har.

LITEN JEG? LANGT IFRA

Jeg fikk en utfordring fra Muffinmamma om å finne bilder av meg selv som lita jente og fortelle noe av det jeg husker. Jeg husker ingenting fra det øverste bildet. Jeg er for første gang hos fotograf, og blir foreviget i den første Amerika-kjolen. Mammas tante jobbet på Stavangerfjord fra Den norske Amerikalinje. Jeg er bare noen måneder på bildet, men har visstnok lært å sitte alene. Kjolen har jeg tatt godt vare på. Jeg ble døpt i den 7. juli 1951.


Her er jeg sammen med Bjørnar, min tremenning. Bjørnar døde dessverre altfor tidlig, men han var en god venn gjennom alle år. De siste årene han levde bodde vi i nærheten av hverandre på Østlandet.

På det neste bildet står jeg foran huset som jeg nå har overtatt og venter på å få flytte inn i. Huset til venstre på bildet er revet, og på tomten vokser det nå de deiligste bingebær.

På bildet til høyre har jeg samlet alle dukkene mine. Petra er størst, og den kom også fra Amerika. Anne sitter helt til høyre, og foran sitter negerdukka. Dukken til venstre ble "spist opp" av min venninne Torgun. Det gikk hull på den, og innholdet smakte visst godt.

Pappa skulle på sangøvelse, og jeg ble sendt til den nye fotografen, som noen år senere ble min kjære tante Marie. Jeg hadde fått enda ny amerikakjole. Den var lyseblå og under hadde jeg stiva-underskjørt.

På det neste bildet står mamma og jeg utenfor Eidsvollsbygningen. Mine foreldre var kjempeflinke til å ta meg med til slike viktige steder. Vi var innom Kvikne kirke, og min far fortalte at Bjørnstjerne Bjørnsons far hadde vært prest der, og at den berømte dikteren var født der. Slike ting glemmer man aldri. Jeg var 12 år og tynn som en spiker. Det har dessverre ikke vedvart. På den tiden var det ikke vanlig å reise på ferie. Vi reiste imidlertid sørover både i 1960 og i 1963. Bildet er tatt sommeren 1963. Jeg husker at jeg ble syk da vi hadde kommet til Melhus på vei sørover. Jeg fikk etter hvert vannkopper. Vi stoppet på Røros, vi var i Bergstaden kirke og mine foreldre spiste fin lunsj på Bergstaden hotell. Jeg var kvalm og uvel og hadde kastet opp. Likevel fikk jeg med meg at lunsjen var dyr, og jeg husker at jeg forlangte penger av min far siden jeg ikke hadde spist!! Økonomisk allerede på den tiden, med andre ord! Den gangen måtte vi reise med 11 ferger for å komme på fastlandet. Nå er det bare en ferge igjen. De andre er byttet ut med tunneler og broer.

På bildet til høyre er jeg 17 år og grønnruss. Jeg er jo så gammel at jeg har gått realskole. Den var to-årig og rimelig krevende. I nabokommunene var realskolen tre-årig. Vi hadde ikke så mye mer enn skole å drive med her ute i havgapet. Jeg var kun med i skolemusikken. Idrett lå ikke for meg. Musikk, derimot....

Her er May og jeg med hver vår gitar. Vi er på ferie i Pollåsen, vi sang og spilte en hel uke, og vi plukket blåbær. Vi var av det romantiske slaget og visesang var svært populært. Jeg hadde nettopp fått 12-strengers Eko gitar. Det står i albumet at vi sang "Jeg lagde meg så silde". May spilte i sologitar i Crazy Connections og laget en del sanger selv. På den tiden hadde jeg flyttet på hybel og vekk fra frisør-moren min. Endelig fikk jeg spart til langt hår uten at hun truet meg med saksen!

Dette er mitt svar på utfordringen. Jeg var mine foreldres eneste barn, men jeg ble likevel ikke fotografert så mye alene. Fotoapparatet kom stort sett frem når vi hadde besøk av besteforeldre og annen slekt. Derfor er det ofte mange personer på de bildene jeg har. Jeg gir utfordringen videre til Januarsola, Lappetussa, Birth og Ruth.