Svolvær har en spesiell plass i hjertet. Jeg var der hver eneste sommer som barn, rett og slett fordi jeg ble sendt dit med hurtigruta på ferie til tante Else og onkel Harald. Den eneste måten å komme seg til Svolvær den gangen, var med lokalbåten eller hurtigruta. Det gikk ikke an å kjøre dit, veien kom ikke før på midten av sekstitallet inkl. ferge fra Melbu til Fiskebøl. Etter at Lofast kom, tar det oss to og en halv time, så er vi i Svolvær sentrum i Vågan kommune.
Jeg fikk ikke lov til å reise alene til Svolvær, min mormor var vanligvis reisefølge, men så ble jeg gjerne igjen, for tante Else fikk ikke barn før jeg var seks år, og da var det kjekt å låne meg.
Svolværgeita er Svolværs kjennemerke nr. 1. Mine tidligste minner fra Svolvær er kuleisen på meieriet, besøkene hos Rødsand bokhandel, jeg fikk bøker, glansbilder og legoklosser. Ingen her i Bø hadde lego, så det var godbiter å ha med hjem.
Og så fikk jeg BRUS!
Brus var ikke hverdagskost hjemme hos oss, men jeg fikk en flaske rødbrus til St. Hans, og da slo jeg en spiker gjennom korken slik at brusen varte hele kvelden.
Langs kaien var det før bilverksteder og fiskeutstyrsforretninger. Ved kai lå der fiskebåter på rad og rekke. Nå er det moderne leilighetsbygg med restauranter og souvenirbutikker i 1. etasje og flotte lystbåter ved kai.
På Anker brygge finner vi et flott turistanlegg, og Rica hotell ligger fint til uti havet vis a vis der hurtigruta legger til.
Som attenåring visste jeg ikke helt hva jeg skulle ta til med, så da søkte jeg - og fikk - jobb på likningskontoret her i byen. Jeg ble i to år, og da hadde jeg fått nok av sure klienter som skulle klage på skatten eller ha utskrevet frikort.
Noen år senere var jeg tilbake - på besøk - og merkelig nok så var ingen ting forandret der inne. De ansatte var stort sett de samme, og alt sto plassert der det hadde stått da jeg forlot.
"Dere har vel data der du er", sa en av saksbehandlerne, og det hadde vi!
Det er antakelig store penger å tjene på å ta turister med ut til øyene eller til Trollfjorden. De går i skytteltrafikk, gummibåtene.
På Restaurant Kjøkkenet er det god mat og god service. Jeg har spist meg overdådig mett flere ganger her inne, men denne gangen var døren stengt.
Da jeg var barn, spiste vi på Kaffistova!
Svolvær kirke er nesten det første man ser når man kommer inn med hurtigruta. Jeg har vært der mange ganger, i konfirmasjon, barnedåp og begravelse. Jeg har også spilt baryton der inne - med Svolvær Musikkforening..
På hjemturen langs Lofast hadde tåka lettet såpass at vi fikk flott utsikt til Vesterålens høyeste fjell, Møysalen. Det går guidede turer dit hver sommer. Jeg skal ikke!!
Og da vi kom til Raftsundet, kom akkurat hurtigruteskipet Midnattsol seilende under broen. Det var prikken over i'en for den delen av reisefølget som aldri hadde vært i Nord-Norge før.
