SVOLVÆR - LOFOTEN - LOFAST

 Forrige helg var vi i Svolvær. Konsert med Forsvarets Musikkorps Nord-Norge var trekkplasteret, Sinatramusikk. For å komme til Svolvær må vi ikke lenger ta ferge. Fastlandsforbindelsen Lofast gjør at vi er i Svolvær i løpet av to og en halv time.

 Det bør helst være fint vær når vi kjører på Lofast. Naturen er spektakulær og vakker gjennom Raftsundet, hurtigruteleia, men denne dagen var det overskyet.

 Flotte veier, nye broer og tunneler snor seg gjennom det vakre landskapet. Her er Vesterstraumen.

 I Austnesfjorden lå et femtitalls båter og fisket skrei (gyteklar torsk) denne lørdag formiddagen. Der var båter i ulike størrelser, yrkesfiskere og hobbyfiskere side om side, sikkert.

 Ettersom kulturhuset og hotellet ligger fast i hverandre, kunne vi gå tørrskodd fra det ene til det andre. Dog var det ikke så mye snø i Svolvær som det pleier å være på denne tiden av året.

 I denne bygningen, Råfisklagbygningen, jobbet jeg fra jeg var 18 til jeg var 21 år. Likningskontoret lå på toppen, og der var min aller første arbeidsplass. Her lærte jeg å skrive selvangivelsen og har selvsagt gjort det siden :). Politiet, Sivilforsvaret og Råfisklaget hadde også kontoret her.

 Det er fint å ha "room with a view". Denne gangen vendte utsikten mot byen, og vi gikk glipp av hurtigruteanløpet på sør og nord denne lørdagskvelden. Kafeer og restauranter har satt et nytt preg på byen. Her kan man velge og vrake.

 Svolvær kirke er nesten det første man ser når man legger til kai med hurtigruten. Jeg har vært i denne kirken i mange anledninger, konserter, barnedåp, konfirmasjon og begravelser. Jeg har også spilt der selv med Svolvær Musikkforening. Midt på torget var drosjesentralen i et rundt hus, og fergekaien med ferge til Skutvik i Hamarøy var også her. Nå er alt dette ryddet vekk, og det har blitt en langt penere by.

 Svolværgeita er et yndet fotomotiv, og tullete klatrere har som sport å hoppe fra det ene hornet til det andre.

 Her er Svolvær by sett fra Svinøya. Jeg måtte en tur over dit, for det var turmålet med venninner da jeg bodde i byen. Vi valset ofte utover til moloen med gitarer og sangbøker.

 På Svinøya finner man gallerier, restaurant og rorbuer, både gamle og nye. De røde og hvite rorbuene under er nybygd siden sist jeg var der.

 I det herskapelige huset under bodde politimesteren. Han var pappas sjef, så her har jeg vært sammen med foreldrene mine og fått god servering. Det var artig å se at huset har blitt tatt vare på. Jeg husker skjeve vegger, dører som knirket og flotte, gamle møbler.

 Det er idyll uansett hvilken vei man snur seg her på Svinøya, som disse gamle rorbuene ytterst ute på svabergene.

 Siden det er midt i sesongen, henger fisken på hjell, kjøtt er kjøtt og fisk er mat, og grillet tørrfisk har blitt en delikatesse her nord. Det lukter "peng", sier vi.

 Søndag formiddag gikk veien hjem igjen, og denne dagen var det sol fra skyfri himmel. Jeg vet ikke hva fjellet heter, men hvitt og fint var det, og like mange fiskebåter var det i fjorden, men denne gangen var det fjellet som fikk fokus.

 Møysalen er det høyeste fjellet i Vesterålen. Det ligger på Hinnøya, Norges største øy. Jeg har ikke vært på toppen, og jeg tror heller ikke at jeg skal dit....

SVOLVÆR I MITT HJERTE

Svolvær har en spesiell plass i hjertet. Jeg var der hver eneste sommer som barn, rett og slett fordi jeg ble sendt dit med hurtigruta på ferie til tante Else og onkel Harald. Den eneste måten å komme seg til Svolvær den gangen, var med lokalbåten eller hurtigruta. Det gikk ikke an å kjøre dit, veien kom ikke før på midten av sekstitallet inkl. ferge fra Melbu til Fiskebøl. Etter at Lofast kom, tar det oss to og en halv time, så er vi i Svolvær sentrum i Vågan kommune.

Jeg fikk ikke lov til å reise alene til Svolvær, min mormor var vanligvis reisefølge, men så ble jeg gjerne igjen, for tante Else fikk ikke barn før jeg var seks år, og da var det kjekt å låne meg. 

Svolværgeita er Svolværs kjennemerke nr. 1. Mine tidligste minner fra Svolvær er kuleisen på meieriet, besøkene hos Rødsand bokhandel, jeg fikk bøker, glansbilder og legoklosser. Ingen her i Bø hadde lego, så det var godbiter å ha med hjem. 

Og så fikk jeg BRUS!

Brus var ikke hverdagskost hjemme hos oss, men jeg fikk en flaske rødbrus til St. Hans, og da slo jeg en spiker gjennom korken slik at brusen varte hele kvelden. 

Langs kaien var det før bilverksteder og fiskeutstyrsforretninger. Ved kai lå der fiskebåter på rad og rekke. Nå er det moderne leilighetsbygg med restauranter og souvenirbutikker i 1. etasje og flotte lystbåter ved kai.

På Anker brygge finner vi et flott turistanlegg, og Rica hotell ligger fint til uti havet vis a vis der hurtigruta legger til.

Som attenåring visste jeg ikke helt hva jeg skulle ta til med, så da søkte jeg - og fikk - jobb på likningskontoret her i byen. Jeg ble i to år, og da hadde jeg fått nok av sure klienter som skulle klage på skatten eller ha utskrevet frikort.

Noen år senere var jeg tilbake - på besøk - og merkelig nok så var ingen ting forandret der inne. De ansatte var stort sett de samme, og alt sto plassert der det hadde stått da jeg forlot.

"Dere har vel data der du er", sa en av saksbehandlerne, og det hadde vi!

Det er antakelig store penger å tjene på å ta turister med ut til øyene  eller til Trollfjorden. De går i skytteltrafikk, gummibåtene.

På Restaurant Kjøkkenet er det god mat og god service. Jeg har spist meg overdådig mett flere ganger her inne, men denne gangen var døren stengt. 

Da jeg var barn, spiste vi på Kaffistova!

Svolvær kirke er nesten det første man ser når man kommer inn med hurtigruta. Jeg har vært der mange ganger, i konfirmasjon, barnedåp og begravelse. Jeg har også spilt baryton der inne - med Svolvær Musikkforening..

På hjemturen langs Lofast hadde tåka lettet såpass at vi fikk flott utsikt til Vesterålens høyeste fjell, Møysalen. Det går guidede turer dit hver sommer. Jeg skal ikke!!

Og da vi kom til Raftsundet, kom akkurat hurtigruteskipet Midnattsol seilende under broen. Det var prikken over i'en for den delen av reisefølget som aldri hadde vært i Nord-Norge før. 

"Æ hadde bestandig den drømmen da æ va ei lita pie ved en diger fjord, om å få reise med ei hurtigrute dit æ en gang skulle....."

EN DE LIG!

Da en slektning, bosatt i Rogaland, ville ha oss med til Lofoten, var  vi lette å be. Vi var der i først i juni, men Lofoten blir man aldri ferdig med. Vågakallen som er et fjell ved Kabelvår, er et yndet fotomotiv. Jeg har et oljemaleri av fjellet, malt av kunstneren Odd Helmersen.

Målet denne gangen var Henningsvær, og her leide vi rorbu. Midt i bildet ser vi moloen med svære steiner som skjermer mot storhavet. I denne havnen lå ofte MK "Havleik", nr. 5 av Bø, som min bestefar eide, og der også Jorills far og bestefar og min onkel var ombord når de var på vinterfiske etter skrei. 

Det er smalt og trangt enkelte steder i havnen, hvor lystbåter og småbåter rår grunnen på sommerstid.

Vi var skrubbsultne da vi ankom Henningsvær. Vi hadde jo kjørt hjemmefra via Lofast grytidlig denne morgenen for å få mest ut av dagen.

Et par moderne "godtebutikker" for damer var målet etter hvert. Vi var der to ganger!! I begge butikkene var det hyggelige damer som kunne fortelle at de også hadde andre jobber, for turisme var ikke nok å leve av her i fiskeværet.

Den ene hadde lagt til rette for "mannfolkan". Her kunne vi parkere de to vi hadde med!

Mors Hus falt mest i smak hos meg. Her fant jeg litt av hvert jeg kunne ha lyst til å bruke penger på, men jeg brukte vettet og endte opp med et flott serveringsbrett, en løper til salongbordet og en gryteklut i en spesiell hekleteknikk (som jeg fikk lære i butikken).

Her inne får man rett og slett fargekick, jeg kunne kanskje ha kjøpt ALT der inne!

Jeg vet ikke hvem som har sydd disse gryteklutene, men veldig fine og forseggjorte var de (og jeg har mønsteret).

Her er utsikten den andre veien, og utsikten fra rorbua vi leide.

Henningsvær hotell er flott der det ligger inneklemt mellom rorbuer og fiskemottak.

Vi bodde på Fiskekrogen, et sted med en flott restaurant og hyggelig betjening.

Det var et yrende fugleliv på holmene rundt.

Mange av de fastboende bor stort og flott. Dette huset virket helt nytt, rene sørlandsidyllen.. Vakkert!

Tåka vi hadde rømt ifra her hjemme, lå og lurte ute i fjorden. Er det ikke rart, når vi først får noen finværsdager med temperatur opp mot 20 grader, så ligger tåka der ute og ødelegger alle formiddager. 

Den forsvinner heldigvis utpå dagen, men...

Dette inngangspartiet var så flott! Når man nesten ikke har tomt og sette huset sitt på, så går det an å gjøre noe stilig ut av inngangspartiet. 

Vårt hyggelige reisefølge!!

Stas å oppdage en diger palle med tørrfisk bound for Italy!

Grillet tørrfisk, mmm...