Jeg lar helgen passere i revy, mens kvelden lister seg langsomt på tå og lakenskrekken etter jula ser ut til å vedvare til langt uti januar. Denne helgen har jeg både hatt besøk og vært i besøk, jeg har vært ute på glattisen og jeg har trådt på bar mark. Sånn er det å bo i Nord-Norge. En vet aldri hva slags vær det er "om ei stund". Ettersom jeg bedrev mobbing av forfrosne østlendinger i forrige innlegg, må jeg bare beklage om noen følte seg tråkket på tærne. Det nordnorske været blir aldri viet så mye spalteplass som kuldegradene der sør. Men vi er vant til å ha et vekslende vær, og for så vidt også et vekslende humør (sett i forhold til været), og sånn er det bare. Jeg tillot meg å vise et siste bilde av julekakene. Det er ikke tomt i boksene, ingen må tro det, men jeg har funnet ut at jeg skal sette et fat foran min kakesultne sønn av og til, så kanskje de forsvinner sakte, men sikkert. Til i morgen har jeg lagt i en boks for å ta med på jobb. Andres kaker smaker da bedre enn egne.
Jeg ble møtt av tom brødboks i morges og har en viss mistanke om at en 18-åring har vært på ferde i nattens mulm og mørke (Dagobert..). Jeg startet derfor Kenvudden før jeg var skikkelig våken, og resultatet ble noen få groviser (grove rundstykker) og her er oppskriften:
Jeg har også rukket årets første Blåbytur, og det var ikke bare bare, og i den grad jeg kom meg helskinnet hjem, så hadde jeg med meg 4 lekre blå stoffer, et musikkstoff og et bamsestoff. Jeg har visst litt av de blå fra før, men pytt, pytt. Jeg har en PLAN, som Egon Olsen sier.
For her ser dere hva som møtte meg da jeg kom ned på veien. SPEILHOLKE!! Og på dette føret skulle jeg kjøre 7 mil hver vei. Etter å ha kjørt en mil, sto en bil OPPI kommunens eneste rundkjøring, og halvannen mil senere hadde en annen bil kjørt i grøfta, og jeg tenkte "korsn ska dettan gå?". I det fjerne så jeg imidlertid et orange lys som blinket, og det var strøbilen. Med den foran meg og med særdeles sakte fart kom jeg meg fram i tide til å nå.....
min tremenning og faste frisør, og her poserer hun velvillig med parykk foran selveste Britt Boutros Gali.
og ny på håret, med rødlilla striper går jeg en av årets travleste uker i møte (karakteroppgjør). Men hvor er krøllene? Slettetang er fasiten!
Denne teksten lyste mot meg på min trettende Blåbytur i 2009. Jaha, ser man det.. Der sto det hvitt på rødt "-hjemme er det noe nært, og man er godt kjent". HJEMME har for meg vært så mange slags rare steder. Jeg har bodd på hybel, på studenthybel, i studentleilighet, i kommunal bolig, i rekkehus, i selvbygget hus, i to- og tremannsbolig, i lånt og leid hus, i selveierleilighet i blokk og nå skulle jeg egentlig være tilbake til start - i barndomshjemmet - men sånn er ikke verden. Jeg bor istedet ii lånt feriehus fra attenhundretallet og forholder meg til ord som bislag, spiskammers, stragula, vassause, loft, kott, finstue og dagligstue, hjulvisp og veranda, vedkasse og kull og svartovn med ringer på toppen.
Det fins mange ting å irritere seg over hvis man gidder å bruke energien sin på det, som for eksempel å lete etter en nedsnødd VW Touran rundt kl. 0800 hver morgen. Denne bilen går i skytteltrafikk mellom Blåbyen og nabokommunen, og hvis du leser videre, så finner du kanskje ut hvorfor....
