BLÅTIMEN

 Jeg synger meg en blå, blå salme, når dagen svinger hatten til farvel,
og ror med sakte åretak mot strender, dit alle dager ror når det blir kveld.
Da søker jeg min hvile ved treets trygge rot,
mens sankthansormer gløder grønt i gresset ved min fot.
Da synger jeg min salme.

 Jeg synger meg en blå, blå salme og takker for all grøde som ble min.
For lyse døgn, for barneskritt i tunet og dine gode kjærtegn mot mitt kinn.
Men òg for våkenetter som aldri unte ro,
men ga min dag et dunkelt drag jeg aldri helt forstod.
Nå synger jeg min salme.

 Jeg synger meg en blå, blå salme til deg, du hånd som sanker og som sår
og senker deg med signing over jorden med legedom for alle våre sår.
Som byr oss rette ryggen stå opp og gå i strid.
Med løftet hode skal hver sjel gå inn i Herrens tid.
Nå synger vi vår salme.

 Med disse vakre ord av Erik Byes "Blå salme", tonesatt av Henning Sommerro, og med de aller ferskeste bildene fra mitt fotoapparat, tatt søndag 4. januar 2015 i blåtimen midt på dagen, ønsker jeg alle lesere av bloggen et riktig godt nyttår! Måtte drømmer gå i oppfyllelse og veier bli staket ut! Måtte alle rette ryggen, stå opp for seg selv, gå for det man tror på og ikke se seg tilbake. Våg å være!

STEMNING

Da får man prøve seg på jobb igjen etter 4 dager under dyna. Det var en hard tørn, dette, og når man har "vinterastma" i tillegg, og hoster så taket revner, så gjør ikke det situasjonen noe bedre.

Jeg har vært vitne til at to av orkideene har sprunget ut med vakre blomster, mens to andre står med knopper. Ute er himmelen så blå, så blå, med en rosa stripe bak Lofotveggen som er ikledt blått og hvitt. Fullmånen skinner rett i ansiktet mitt og jeg fylles med glede over å være så heldig å bo akkurat her.

og det er blå

før eller seinere er det blå

ikke som himmelen, ikke som havet og

heller ikke som navet i

blåklokkenes hjul

det er blå

som vinden under blå broer

blå som den blå timens fløyel og glass

blå som tiden du så sakte legger bak deg

jeg sier: så langt har vi gått

til den andre siden

til den andre siden av blått

det begynner i hvitt

hvitt som det hviteste i øynene dine

hvitt som de hvite løgnene, hvitt

som havets knokler og himmelens tanngard

hvitt som fiskens buk og nattens bakside og

hvitt som dette arket

her kan du skrive dine historier

her kan du legge igjen beskjeder

her kan du sette spor

her kan vi begynne

innerst i hvitt

og det du hører komme sakte mot deg nå

er bare ekkoet av dine egne skritt

Lars Saabye Christensen

Gudrunkvað

Her i vinter feiret jeg runde år med en gedigen fest. En av gjestene, ho Hilde-Pilde, er en dame med mange talenter, en forfatterspire minst, og ho hadde med seg et kvað som ho ville kveðe:

Gudrunkvað

No vil eg kvede eit kvad til Gudrun,

ho er ei kvinne av dei beste.

Eg er så glad som det kan gå an

at eg får festen din gjeste.

Ja, du kan strikke og sy og bake -

Kor hen i verda kan ein finn di make?

Om du vert gamal og du vert grå

Så er eg viss på at du meir finn på

Du har replikken så nett på lur

Og har ei vilje av stålet

Det er ikkje ofte ein ser seg sur

Sjølv mangt og mykje du mått tåle

Ja, du kan bløgge - og du kan blogge

Har du eit mål er du ei til å stogge!

No vil eg heve mitt glass for deg

Og be dykk andre gjere like! 

Fra ho Hilde-Pilde

ODE TIL LIVET

Dette diktet skrev Pablo Neruda i "Ode til livet". Forandring fryder er et godt uttrykk, men av og til blir vi satt helt ut av spill av frykten for forandring. Forandring har preget store deler av mitt liv, noen har jeg valgt selv, andre har jeg blitt påprakket (det høres negativt ut, og det var meningen...).

Jeg har nå nettopp avsluttet en bok jeg har holdt på med en stund. "Hundre år" av Herbjørg Wassmo, der hun skriver om nordnorsk kvinneliv i flere generasjoner, og om forandringer de ble utsatt for. Både oldemoren og moren hadde tilknytning til den kommunen jeg bor i, mens Herbjørg selv vokste opp på Skogsøya i nabokommunen Øksnes. Det var fint å lese om hvordan det var i distriktet her for riktig lenge siden. Da moren ble satt bort (de var ti søsken) til tanten i denne kommunen, og senere ble hentet av den biologiske moren, lengtet hun voldsomt tilbake til fostermoren. Hun tok dette opp med ordene: "Æ vil te ho mamma Kjersti, for æ savna ho så bort i natta." Dette uttrykket kjenner jeg godt, jeg har brukt det selv, men aldri sett det på trykk. Jeg anbefaler denne boken på det varmeste!

Å VERE I LIVET

Jeg har et lite (flere...) prosjekt på gang. Jeg har vist noe av dette før, men nå er puslespillet begynt å ta form, og tekster som er viktige for meg blir rammet inn i flotte blå stoffer, og veien blir til mens jeg syr.
I forrige innlegg averterte jeg etter bursdagshilsener. Har jeg sagt A, så får jeg også si B. 19 gjester var innom dørene her i løpet av tre dager. Jeg fikk 103 hilsener på Facebook, 25 sms og 19 kommentarer på blogginnlegget. Tante på 85 i Tønsberg og onkel på 82 i Lødingen husker alltid dagen min og ringer. Min hybelvertinne fra Trondheim (1973..) ringer alltid. Jeg fikk 5 flasker vin, et skjerf, en telelinse, et keramikkfat, noen penger, en flott løper, kubbelys og deilige dufter til badet. Jeg tør ikke tenke på hvordan det blir til neste år, for da er det rundt tall. Skummelt. Jeg fikk en ufrivillig kjøretur til nabokommunen Øksnes fredag og mandag, men været var flott og fotoapparatet var med. På det neste bildet ser dere Andøya, lang og smal på kartet og i virkeligheten. Som en oppsummering av helgen og dagene som har vært og er, vil jeg gjerne dele dette diktet av Haldis Moren Vesaas, som jeg kanskje har delt tidligere...

Å VERE I LIVET (tre vers til mor)

Dette: å vere i livet, open for alt ikring,

bunden med sterke røter til menneske og til ting,

gi både hjarte og hender i omsorg som aldri svik,

var det som ga meining til ferda di og let deg få kjenne deg rik.

Og den som er rik vil ha seg eit hus som er såleis bygt

at alle som høyrer til huset kjenner det godt og trygt,

og såleis at framande gjerne kjem innom dørene der

og aukar den rikdom som finst der før med alt det dei sjølve er.

Fattig var du om aldri i livet du kjenne fekk

at mellom deg og dei andre levande straumar gjekk

av tillit og varme som styrkte kvart band som til livet deg batt,

og lar deg få kjenne, når alt blir gjort opp,

at meir enn du gav, fekk du att.

I JANUAR

I JANUAR

av Rolf Jacobsen

O alt hva du kan i januar

når alle dagene bare rekker deg til knes

og du går døgnet rundt og støter pannen mot stjernene

som på et loft med gamle uniformer.

I januar da verden er full til overmål av levende sne

som møter deg med glade bjeff mot ruten

og legger seg lydig ned foran alle dører ut

som en stor vennlig hund

som kommer med tungen og vil slikke deg skarpt på hendene.

I januar

når alt er stengt og alle veier muret med cenment

og du kan gå ut og lage huller i den med begge ben

og gjøre nesten alt. Gå ut eller være i ro,

rydde en skuff

og finne sky og meget unge billeder der

som du kan brenne - eller vente litt.

Og ta en bok i hånden, blåse litt støv

og bøye bladene tilbake i sin ro

som lette snefall. Brev

med stive skrifter, håndtrykk

over havet der vi kom fra, hit

til landet uten lyd

hvor alt er ens og alle ansikter er flate

som tallskivene på ur, de trekker øyenbrynet opp

når du har tenkt en utålmodig tanke.

Hva kan du mer i januar,

når alle ord er snakket døde

og ligger strødd omkring som krøllete aviser

og alle sår er bundet om med gaze

og alle spor er vasket bort

og du kan gå rundt og høre plankene knirke

og ovnene knurre rolig over sine kjøttbein.

- Sett deg. Legg ut din store kabal

som aldri går opp og spør

hva du kan gjøre for ditt hjerte mere enn det.

By det en mørkere tobakk? Klyve opp på en stige

og heise en drabelig røk som et flagg opp fra din skorsten

til glede for skyene som kommer drivende nu fra Karelen

med underlige forrevne bryst,

for å ruge de nye dager ut

og den lille gule sol du snart får se

på gjerdestolpene i februar.

Men nu i januar - da skal du vente på ditt hjerte.

La stjernene bare klirre ved din seng. Du ser

en panne komme frem, et ansikt i nordlyset.

Bak blygrå gardiner setter hun frem sin lave lampe

ved puten din så hun kan se på deg

om dine trekk er blitt forandret.

Kunsten at få en idé

Kunsten er ikke at få en idé
Enhver kan med lethed få to –
Kunsten er den mellom to eller flere
Ganske almindelige hverdagsideer
At se hvilken én, der er god.
(Kumbel)

SE OFTERE MOT NORD

Disse to bildene har jeg "stjålet". Fotografen er min gode venn og slektning Robert (med samme etternavn) som har vært ute med fotoapparatet i BLÅTIMEN. Undertittelen på bloggen min er hentet fra det flotte diktet av Rolf Jakobsen. Det nederste bildet er tatt i Hovden, helt nord i bygda. Vil for øvrig bare nevne sånn i forbifarten at det lukter ribbe i huset.

JENTA I SPEILET

Jeg fant et utklipp fra en gammel avis i dag. Overskriften var "Dagens dikt" og forfatteren var Liv Antonsen. Det er ganske morsomt, så jeg vil etter hvert dele det, slik at mine bloggvenner kan få seg en god latter på min og noen andres bekostning.

Man har jo så mange ting å være irritert for om dagen. Været er det som irriterer meg mest, skjønt jeg har hatt innetid siden forrige torsdag. Dagene har jeg altså tilbrakt i sofaen eller i den røde stolen eller foran symaskinen, men det er jeg selvsagt ikke irritert for. Jeg er mest irritert på været. Det har regnet i hele september og vi har hatt opptil flere høststormer. I dag var vi lovet formiddagstorden, men jeg har ikke hørt noe, så det måtte være falsk alarm fra værdamen i TV2. Jeg er også irritert fordi jeg ble syk da jeg hadde minst tid til det. Influensaen nådde også min kropp, og jeg har vært helt utslått. Nåja, ta nå ikke altfor hard i. Men siden jeg bor sammen med bare gutter (sønner), så tenkte jeg at jeg kunne tillate meg å være like syk som menn pleier å være når snørra renner. Jeg har ikke klaget så mye til dem, men unnlatt å stå på pinne, og så har jeg heller brukt kreftene på å klage til alle jeg kjenner på Facebook. Der har jeg vært meget aktiv denne uken. Til slutt er jeg irritert for at jeg ikke har plukket et eneste tyttebær i år. Jeg vet jo at den tåler ei frostnatt eller to, men tåler den ukevis med regn?

I dag har jeg imidlertid vært flink. Jeg har IKKE sydd, men jeg skal!! Jeg har tint av en fryser, vasket klær, brettet klær, strøket klær, ryddet i papirer, satt hull og satt i perm, betalt regninger, tatt noen viktige telefoner og sendt like mange sms, vasket opp og ryddet på kjøkkenet, vært ute i hagen og tatt noen bilder (mellom elingene), laget smootie, lest bok og sovet litt. Det får være bra for i dag. Middagen gjør seg selv i dag. Jeg laget ei diger panne med nordnorsk sodd i går og kan mette flere munner med det som ble igjen.

Men så var det diktet:

JENTA I SPEILET

Æ står foran speilet og ka får æ se;

ei halvgammel kjerring kor ailt hænge ned...

Kor blei det av jenta som trudde på alt?

Ho blei vel fordrevet av ailt som gikk galt...

Æ rynke på næsen og geipe en geip,

æ løfte opp brøstan og ønske mæ teip!

Da ser æ i speilet en herlig filur

som flir sæ førdærva av egen figur...

Det e jo den jenta nå'n kilo førr tung!

om kroppen har eldtes av sinn e ho ung

DET ÄR VACKRAST NÄR DET SKYMMER

Han boret det intense blikket sitt i mitt, mens han deklamerte dette vakre diktet - Norges aller beste mannlige skuespiller:

Det är vackrast när det skymmer

Det är vackrast när det skymmer.

All den kärlek himlen rymmer

ligger samlad i ett dunkelt ljus

över jorden

över markens hus.

Allt är ömhet, allt är smekt av händer.

Herren själv utplånar fjärran stränder.

Allt är nära, allt är långt ifrån.

Allt är givet

människan som lån.

Allt är mitt, och allt skal tagas från mig,

inom kort skall allting tagas från mig.

Träden, molnen, marken där jag går.

Jag ska vandra -

ensam utan spår.

-Pär Lagerkvist -

JORDEN RULLER UTEN STANS

Den dag du gav oss er til ende og mørket faller på ditt bud.

Du lot oss dagens krefter kjenne, gi nå oss nattens fred o Gud!

Takk at din kirke aldri sover! Mens jorden ruller uten stans,

ditt folk i vekselsang deg lover for nattens ro og dagens glans.

Se, over land og hav og øyer en dag går fram i ubrutt ring,

og folkene på rad seg bøyer i takk for alltid nye ting.

Den sol som vinker oss til hvile, nå vigsler andres arbeidsdag,

og slik den stund for stund skal smile til nye land og folkeslag.

Vær lovet, Gud! Ditt herrevelde skal dekke hver en plett på jord,

og vidt og fritt det skal få gjelde at du, og bare du, er stor!

I dag har vi fulgt min kjære pappa til graven. Det ble en fin stund i kirken, der Johnny Bakken sang "Kärlekens tid" av Benny Andersson og "Deg å få skode er sæla å nå". Den siste salmen er basert på en irsk folketone og oversatt fra en irsk tekst fra 700-tallet. Det siste kapittel er skrevet, mange fine ord er sagt, og et nytt kapittel begynner. Jeg skrev i et tidligere innlegg at jeg kanskje måtte avlyse turen til Spania. Pappa ville nok at jeg skulle reise, og i morgen tidlig setter jeg meg i bilen og kjører til Evenes. Jeg har ikke klart å glede meg til denne turen, men jeg tenker at det er det samme om jeg sørger her - eller i Malaga.

FORBI

FORBI

Forunderlig

som kvelden ringer

høyhet fram i alt og alle...

Selv kråkene

får gyldne vinger

når de flyr i solefallet..

Hans Børli

SORGEN OG GLEDEN DE VANDRER TIL HOPE

Sorgen og gleden de vandrer til hope, lykke og ulykke kommer på rad.

Medgang så ofte på motgang vil rope, solskinn og skyer de følges og ad.

Jorderiks gull er prektig muld.

Himlen er ene av salighet full.

Alle ting har en foranderlig lykke, alle kan finne en sorg i sin barm.

Ofte er bryst under dyrebart smykke tynget av sorger og hemmelig harm.

Alle har sitt, stort eller litt,

himlen alene for sorgen er kvitt.

Velde og visdom og timelig ære, styrke og ungdom i blomstrende vår

høyt over andre sit hode kan bære, faller dog sammen i alderdoms år.

Alle ting må engang forgå,

himmelens salighet, den skal bestå.

Deiligste roser på tornebusk gløder, skjønneste blomster har tærende gift.

Titt under rosenkinn hjertene bløder over at skjebnen så selsomt er skift.

Ulykkers vann bruser mot strand,

himlen alene er salighets land.

Vel da, så vil jeg ei gjøre meg møye om ikke verden går etter min akt.

Ingen bekymring skal kunne meg bøye, intet skal gjøre mitt hjerte forsagt.

Sorgen skal dø, gledenes frø

blomstre på himlens lykksalige ø.

Angsten skal vendes til varende glede, smerten skal vinne så salig en fred,

armod bli kledd i det rikeste klede, styrke skal komme i svakhetens sted,

sorgen forgå, gleden bestå -

himlen kan ene alt dette formå.

La da min lodd og min lykke kun falle slik som min Gud og min Herre det vil!

La kun misunnelse øse sin galle, la også verden få drive sitt spill!

Tidsvevens bom, løper dog tom,

himlen skal vende det alt sammen om.

Denne vakre salmen er skrevet av Thomas Kingo så tidlig som i 1681. Kronprinsesse Mette Marit valgte den som tittel på sin plate, og det er en av de vakreste salmene som finnes. Melodien er en svensk folketone. Jeg har fått veldig mange blomsterhilsener i forbindelse med pappas bortgang. Tusen takk til alle dere som tenker på meg disse tunge dagene, både kjente og ukjente. Jeg hadde et vennepar fra Bodø på besøk den dagen pappa døde, Guri og Jon. Jeg setter uendelig stor pris på at dere var her - og ble her - selv om det måtte være rart for dere. Jeg takker også barndomsvenninne Torgun og onkel Leif - som var der da jeg trengte dere mest - og som opplevde de siste timene og minuttene sammen med meg.

PAPPA ER BORTE

Det er en trist dag her i Bø i Vesterålen. Min kjære pappa døde stille og fredelig i går kveld. Den 10. august kunne han ha blitt 90 år, men det ble han ikke, dessverre. Jeg er enebarn, men har måttet dele ham med mange. Han var en "politimester Bastian" her ute i havet i 40 år. Det siste ordet han sa var NÅ, da jeg fortalte at han skulle bli 90 år snart. Han hadde Alzheimer, og det var rart å følge en språkutvikling i revers. Jeg erfarte at språket gikk tilbake på samme måte som det kommer, fra tekst til enkle setninger til enkelte ord, til kun ett ord. Jeg satt hos ham de siste timene og ble plutselig en erfaring rikere. Bildet under tok jeg da jeg kjørte hjem fra sykehjemmet kl. 2330 i går. Jeg vil dele disse ordene av Kolbein Falkeid:

Etter deg

drikker den tørste månen kjølvannet

når ingenting pløyer forbi for full maskin.

Etter deg

går trappene tungt oppover

selv når de går ned.

Etter deg

er stjernehimmelen et venstrehåndsarbeid,

smilet et spørsmål om å ta seg sammen

og diktet et påskudd.

TIRILTUNGE-TID

TIRILTUNGE-TID

Det ange ungt og kryddersøtt langs alle vandringsveia

der juli danse sine døgn med lette sommarsteg.

Og alt som gror av kløverblom og ryllik og soleia

e enig om at hausten ikkje angår dem - og meg.

-Førr her e du og her e vi,

og sommar'n e uendelig,

med julisol på stein og sti

og tiriltunge-tid.

Det stig et samstemt summekor fra tusen blomsterkrone,

en solmett nektarsymfoni der vi kan nynne med.

Og skjønt den mangle skrevne ord og har så sær en tone,

så veit eg ka den handle om: om sommar'n og om det

- at du e her, og du e mi,

og sommar'n e uendelig,

med julisol og svermeri,

og tiriltunge-tid.

Så spar oss førr de kloke ord om alt vi har i vente,

når året kante sine døgn med blomsterbroderi.

Å vandre langs en solvarm sti med armen om ei jente

e forsmak på ei saligheit som aldri spør om tid.

Førr du e her, og du e mi,

og løkka syns uendelig,

når livet blir et frieri

i tiriltunge-tid.

Tekst: Helge Stangnes, tonsatt av Jan Arvid Johansen