VOLLEN

Hva gjør man en deilig søndag formiddag når butikkene er stengt og ingen tid skal gå til spille? Jo, da tar man leiebilen og ruser avgårde til Vollen i Asker for der er det åpent på en søndag. Bakeriet må vente, for det stenger først kl. 1700, mens butikkene er "bare" er åpne til kl. 1600. Der er mye spennende for øyet og ganen på Vollen.

Hebbe Lilles GALLERI ligger også på Vollen. Der har kunstneren Øivind Jorfald sin utstilling, og der kjøpte jeg en gang et bilde som heter "Harr-fiske", Bildene har mye humor i seg og jeg oppdager stadig nye ting. Denne gangen fikk jeg med meg et kunstverk som heter "Jazz-tre", som viser et tre fullt av musikere. Jeg ble så glad da jeg åpnet kofferten i natt og så bildet som lå aller øverst, og jeg gleder meg til å finne en fin plass til det når huset blir ferdig.

Her inne var det mye rart. Jeg fikk med meg noen kjøkkenredskaper og kjøkkenhåndklær, det er slike ting jeg trenger mest nå....

Det er fint å sitte på Bakeriet og se ut over Nesoddlandet. Vrir man hodet litt mot venstre, ser man inn til hovedstaden. Det hvite på bildet er SNØ!!!

BYTUR

Da Bella på Tonsenhagen har ALT! Og nå er vårgarderoben på plass i kofferten. Det gjelder å kjenne noen som vet om de riktige butikkene. Utenfor butikken ble vi møtt med nydelige vårblomster.

En kan ikke være i hovedstaden uten å få med seg Jazzkonserten på Stortorvets Gjestgiveri lørdag kl. 1430. Denne gangen var det ikke Magnolia Jazzband som spilte, men noen andre. De hadde lånt med seg pianisten til Magnolia. Han er bare SÅ enormt dyktig.

- Vi stikker inn her, sa jeg, og så gjorde vi det! Makan.... Vi ble der leeenge. Hodet gikk trill rundt. Det gjaldt å få med seg ALLE detaljer.

Magnolia Jazzband spilte ikke her heller, men det pleier de å gjøre. Hvorfor stresser jeg akkurat dette med Magnolia? Jo, fordi jeg fikk anledning til å bli litt kjent med dem, gjennom et kor. Og nå har jeg ALLE cd-platene deres. ALLE!

Jeg har ikke strikket en maske, ikke sydd en søm, ikke lest en bok. Jeg har imidlertid fylt på med gode opplevelser, energi, farger, kaffelatte og flotte mennesker. Godbiten gjenstår: Kathrines Quiltestue. I morgen kommer jeg, Kathrine!!

BRYN SKOLE 50 ÅR

Og hva var det som brakte meg sørover midt på svarteste vinteren? Et ekstremt behov for å lade batterier, var det nok. Men så kom også en hyggelig invitasjon til å feire Bryn skoles 50-årsjubileum med pomp og prakt og stil og slike ting som Bryn er kjent for, stil og kvalitet i alle ledd. Der jobbet jeg i 5 år, lærte verksted og storyline og ble kjent med mange hyggelige og flinke lærere som senere har blitt gode venner som jeg møter jevnlig på tross av stor avstand mellom oss. Nå må vi skåååle, sier Siri.

I anledning jublieet har skolen fått nye møbler på personalrommet. Lyst og fint var det blitt. Utenfor administrasjonen hadde det kommet bilder av tidligere rektorer og den nåværende.

Skolen har tidligere blitt feiret gjennom to dagers arrangement i Sandvika Kulturhus, der barn og voksne underholdt. Denne gangen var det gamle og nye læreres tur. Mange pensjonister hadde også funnet veien til Thon Hotel i Sandvika til laaaang middag og mange flotte taler og lekker treretters middag. Jeg hadde nok lengst vei til denne festen (150 mil). På dette hotellet bodde jeg flere ganger da jeg for mange år siden jobbet i "ålja".

WELCOME TO WINTER WONDERLAND

"Welcome to winter wonderland" sto det på en sms etter at flyet hadde landet på Gardermoen. Jeg har jo hørt disse søringene klage på årets vinter. Jeg har jo bodd her nede og vet jo at når søringene sier at været er "surt", ja, da er det sånn ca. sommer i Nord-Norge. Derfor tok jeg truslene om vinter med en klype salt. Vi har jo allerede sett snøklokker hjemme hos oss! For første gang i mitt liv har jeg leid bil, og jeg har allerede rånet rundt i Oslos gater på jakt etter parkeringsplass. Min mor sa for mange år siden "æ lika kje at du fer å kjør i Oslo". Hun skulle bare visst!!

Bærums Verk er vel verd et besøk. Det er et sted der man blir inspirert og får ideer, der man får skuldrene ned og kjenner roen sige innpå en. Noen kroner fattigere blir man, men mange opplevelser rikere. Jeg nyter stillheten mellom de gamle husene, spiser lunsj med en venninne og tilbringer minst en time på Lappemakeriet, for der er det godt å være.

Jeg må nok gi disse søringene rett! Det er fortsatt full vinter, skjønt i dag skinner solen fra skyfri himmel og det drypper fra taket. Jeg må snart ut.....

VÅR?

Jeg biller meg inn at våren er i anmarsj, eller tar jeg sørgelig feil - igjen?! Bildet over ble tatt den dagen det var vinter. Nå har alle himmelens sluser åpnet seg, og det blåser stiv kuling - minst. "Han kjem me'an" sier vi her. Jeg er glad jeg er innendørs, at vi har fyrt med kull i svartovnen, og at det er mørkt så vi ikke ser elendigheten, vi hører den kun. Det knaker og braker og river i dette feriehuset fra attenhundretallet. Eller "har han spakt han?". Egentlig sitter jeg bare her og filosoferer og gruer til morgendagens blåbytur nr. 20 dette året. Jeg roterer som en snørelaus jarstein for tiden og kommer stadig vekk på noe som må ordnes og fikses og tas stilling til. Og til alle som følger bloggen jevnlig, kan jeg si at jeg nå er FERDIG med gjennomgangen og registreringen av 26 kartonger kopper og kar. FERDIG!!! Jeg fant et knust glass til i dag, og det var ikke et hvilket som helst glass.
Dagen i dag bød ellers på plagsom månedlig blodprøvetaking. Sånn er det bare når man sliter med at stoffskiftet er ALTFOR lavt. Elisabeth inviterte imidlertid på frokost med egg etter bløggingen. Hun er snill, hun, og fantastisk flink med smykker og kort og slike ting som også jeg har lyst til å holde på med.

KU-VESKA

"Kua mi, jeg takker deg, deilig melk du gir til meg, hver en dag jeg til mitt brød, drikker melka di så søt".
Min favorittdrikke i tillegg til rødvin, er HELMELK. Den skal ikke være lett, ikke ekstra lett, ikke sur, og i hvert fall ikke skummet. Den skal være HEL! Jeg drikker selvsagt alle sorter melk, men jeg FORETREKKER helmelk, aller helst FLØTE, hadde jeg nær sagt, men så galt er det heldigvis ikke. Min farmor og farfar hadde et småbruk i tillegg til farfars fiskebåt. Der vanket det siladråpe til kvelds, men det ville ikke det bortskjemte barnebarnet ha. Hun kunne til nød være med når kyrne skulle hentes og melkes, hun kunne også være med å fire melkespannet ned i brønnen, men siladråpen og rømmekolla og heimsmøret kunne de bare ha! Grøt likte jeg imidlertid svært godt. Alltid vanket det fløyelsgrøt til kvelds. Jeg var ikke der så veldig ofte, det var en mils vei mellom oss, men jeg har mange rare minner fra besøkene der. Blant annet husker jeg at barnebarna konkurrerte om å få flest sviskesteiner i vannglasset. Min farmor, med nøyaktig samme for- og etternavn som meg, døde da jeg var 13 år, mens farfar levde til jeg var vel 30. Gården er fortsatt i familien, og jeg tror jeg kan dra dit hvis jeg har lyst.

Denne ku-veska er laget til ære for kua og melka. Jeg har plukket mønster herfra og derfra og tegnet noe selv. Inni veska er det selvsagt ku-stoff. Noen har kanskje sett denne veska tidligere. Jeg hadde den med meg både på årsmøtet og på nordisk quiltetreff i Sandvika for noen år siden. Den er egentlig sydd av bare rester, og uten mål og mening. Til slutt sydde jeg på alle ku-knappene jeg hadde - og quiltepins er der også... Den er allerede velbrukt, derfor trengte den å hvile seg litt i boden. Nå har jeg funnet den fram igjen - og i dag fikk den være med på strikkekafe.

HUSBYGGING

Fliser er et spennende materiale. Disse grå flisene er bestilt til henholdsvis kjøkkenet (venstre) og stua (høyre). De er 30 x 60 cm. Badet er ferdig flislagt og fuget, både vegger og gulv har fått fliser. Det ble skikkelig fint!

Ser man det, ser man det: Et nytt kjøkkenvindu er satt inn. Opprinnelig var vinduet delt i to. Senere kom det kjedelige husmorvinduet helt uten sprosser, og nå er det delt i fire. Forandring fryder, og jeg er spent på hvilket vindu som blir skiftet i morgen.

Jeg ble møtt av en diger plankehaug da jeg kom for å bivåne utviklingen i Kleivan. Nesten hele røstveggen var borte. Rundt plankehaugen finner vi rester av vinterens snø, gammelt gress, lassbrått fra det gamle kjøkkenvinduet og mengder med snøklokker. Styggpent må man vel si at det er.

Og her er stillaset på røstveggen og på baksiden av huset. Jeg er glad jeg slipper å klatre opp der. Hvor jeg er lei av å være ufb (uten fast bopel). Men trøsten er likevel at det går saaaaakte fremover.

DUKKEVOGNA

Denne dukkevogna fikk jeg da jeg var ca. ett år gammel. Den ble levert på døra vår av butikkeier Asbjørn med beskjed om at datteren i huset måtte få seg dukkevogn. Nå hadde det seg slik at datteren ikke lærte seg å gå før hun var halvannet år. Men hun snakket desto mer, så hun ble riktig så glad for dukkevognen, har det blitt fortalt. Nå pryder den Kaffekroken, og barn som kommer dit får lov til å leke med den når eieren er til stede. Den inneholder for øvrig tovede sitteunderlag som Rita og jeg har strikket.

PAPPA

I dag var det Randi sin bursdag. Hun ble like "stor" som meg og valgte å feire dagen sin med besøk på sykehjemmet hos sin svigermor. Samtidig besøkte jeg min far i samme etasje. Han har fått ny genser. Jeg så aldri pappa i noe annet enn dress (og pysj). Nå sitter han der i fargerike gensere og har på seg det som blir lagt frem. Velsignet være alle de englene som hver eneste dag ser til at han har det bra og får det stellet han trenger.

BLØT SYBOKS

Enda flere bløte sybokser har blitt til i løpet av dagen. Jeg har tatt bildet ut gjennom vinduet slik at alle der sør ser hvordan snøen utenfor vinduet krymper for hver eneste dag som går. Samtidig gleder jeg meg over snøklokkene som blomstrer i hagen der hjemme. Der det i stor stil bygges hus for tida. Nye vinduer kommer i løpet av uka, 5 mann er i arbeid inne og ute. Badet er flislagt, takene er ferdig, to vegger i stua er panelt og skjevheter i huset fra 1947 er rettet opp. Jeg kom på her om dagen at jeg enda ikke har bestilt kraner og dusjvegger og elektriske artikler og sånt. Sånn er det når man har tusen tanker i hodet samtidig.

Jeg er søndagslat og koser meg med capuchino og brødskive med Fransk Brie på. Mmmm. Innimellom pakker jeg ut, registrerer og pakker inn kopper og kar som har blitt gjort rent. Og når jeg blir lei og må ha en pause, da syr jeg! Nesen min lukter brann av og til, og noe blir derfor sortert ut. Jeg har til nå registrert 12 kasser og har 14 igjen. Det må være en genistrek å klare å legge en kopp fra ett servise i hver kasse. Jeg har flyttet noen ganger i livet, og alltid har alt fra ett servise ligget i samme kasse. Med ped.lærer sa en gang at jeg hadde systemangst. Jeg har aldri forstått hva hun mente med det, FOR JEG VIL HA SYSTEM - nemlig!!

BLØT SYBOKS

Lise Bergene har laget et flott mønster til bløt syboks. Jeg har noen på gang, og her er tre stykker sydd ferdig i en fei. Det er lurt å ha strikkepinnene oppi disse, en med trepinner og en med metallpinner, en til tykke pinner og en til tynne pinner. Lærere kan jo ha fargeblyantene sine oppi. En liten syboks egner seg utmerket til dupeditter som usb-penner o.l. De ligger ellers og flyter i veska, lommene eller sekken.
Allerede er jeg lei av å registrere innbo som jeg endelig har fått tilbake, og da er det godt å avreagere gjennom noen "kilometer" med tråd. Etter å ha gått gjennom seks flyttekasser, har jeg funnet ett knust glass med stett og noe som fortsatt lukter sot. Jeg har ca. 20 kasser til som jeg må gå gjennom. "Hvor er buksa mi, hvor er skjorta mi, hvor er munnspillet mitt med fire toner i, hvor er Jespers hatt, hvor er ditt og datt.... jeg er sikker på jeg hadde det "i går"..."

ENDELIG

Denne helgen bestemte jeg meg for å være så fornuftig at jeg gjorde ferdig en del ting i stedet for å begynne på noe nytt. Det ble seks nye telys-poser, og de er helt ferdige!

En veske manglet hanker og for, og nå er også den ferdig. Av og til drar jeg eventyret om Den lille røde høna - "The little red Hen". Av og til er det helt nødvendig, især når noen ikke gidder, men bare setter sin lit til andre. Det er omtrent det verste jeg vet, og på selveste "Women's Day" tillater jeg meg å rope det ut: "I will, the little red hen said". Jeg har mange ting på gang, følg med, følg med!

VÅRTEGN

Endelig er de her - snøklokkene! Og mens snøen laver ned på Østlandet, har vi her oppe i nord de deiligste vårdager med en temperatur som er til å leve med. Vi får nyte det mens vi kan. En ny vinter er sikkert rundt hjørnet før vi vet ordet av det.

FREDAG

Fredag ble en spesielt vakker dag. Jeg fulgte noen til graven og på denne særdeles fine dagen fikk jeg anledning til å besøke Fjordcamp på Kråkberget. Sjøen var speilblankt, noe den sjelden er på våre trakter.

Denne dagen speilet fjell og hus seg i sjøen. En skulle hatt evnen til å svinge malepenselen, viljen er så absolutt til stede.... Midt i bildet ser vi "Boinnan" og "Pikstauren". Det er barnelærdom, gjentatt til kjedsommelige av min far hver gang vi stresset av gårde i siste liten for å nå Kråkberg-ferga. Den sluttet å gå i 1980, var det visst.

Endelig landet jeg i en stol på Bøheimen. Der var damene i særdeles godt humør. Begge er over nitti år, men husker alle versene på Gale-Truls. Jeg kan kun melodien og et par linjer: - Han bodde der oppe ved fjellets fot, den galne, ensomme mann..

SOLA ER GOD, SOLA ER TOPPEN

- Ja, det kan du si, Nasse Nøff, men virkeligheten er en annen. Vintersøvnen varer nok bare en hel mandag. Det er vinterferie til uka - for barna (!). De får fri i tre dager. Vi har imidlertid en stasvinter akkurat nå, og jeg kan ikke se en eneste sky fra der jeg sitter. I går fulgte jeg solnedgangen mellom hjem og sykehjem og måtte bare knipse ivei. Er det noen der sør som får hjemlengsel?

Gauk-Væøy fotografert fra Gimstad. Sola ligger akkurat og hviler på horisontlinjen.

Jeg nærmer meg Forøy, og sola er i ferd med å forsvinne. Jeg synes dette er et meget vakkert bilde.

Og her er Søbergsfjellet. Bildet er ikke mindre vakkert. Det går godt an å bo her om vinteren når dagene er på dette viset:

Tro det eller ei, men jeg har faktisk klart å gjøre noe helt ferdig. Behovet for en telys-pose meldte seg da plastposen med telys ramlet i golvet, og jeg måtte bøye mine knær og plukke opp. Jeg har faktisk 6 poser til på gang. Det er jo en kjekk ting å ha eller gi bort. Jeg er veldig glad i Hortensia og ser at planten allerede er på plass i butikken. Til sommeren skal jeg ha to store Hortensia ved porten og minst en på trappa. Det blir fint!

BROER SOM BINDER SAMMEN

Broer

Slik vil jeg begynne å snakke om broer:
Broene
som er blitt en del av dette landskapet
Disse buene
som vinden, vinden så ofte spiller på

Broene går ikke én vei
Broene begynner på hver sin side
Slik ble de bygget:
To vakre spenn
som møtes på midten
Eller:
to hender
i en konkret hilsen

Broene går begge veier
Veien har to retninger
En dag skal du lete etter noe så enkelt
som en åpen dør, et håndtrykk

Og slik skal vi også vite
mens vi krysser broene
at det vi deler med andre
det vi deler med andre
blir dobbelt så stort
Lars Saabye Christensen

Vesterålen er et øyrike bestående av flere store øyer som er bundet sammen med broer. Hinnøya (til venstre på øverste bilde) er Norges største øy. Øya ligger både i Nordland og i Troms fylke. Dette er Sortlandsbrua, som binder Hinnøya og Langøya sammen. Langøya er Norges tredje største øy (etter Senja).

Lars Saabye Christensen bodde i mange år på Sortland (Blåbyen). Han har gledet Vesterålen med flotte dikt. Saabye Christensen har til gjengjeld fått en byste av seg selv i litteraturrommet på Sortland Hotell. Diktet ovenfor er hentet fra diktsamlingen "Hvor er det blitt av alle gutta", som inneholder dikt fra ulike samlinger. Samlingen "VESTERÅLEN Livet lyset landskapet" kom i 1989.

Denne broen heter Hadselbrua. Den binder Langøya sammen med Børøya i Hadsel kommune.

Denne broen heter Børøybrua. Den binder Børøya sammen med Hadseløya. Bildet er tatt fra kaia på Stokmarknes, kommunesenteret i Hadsel kommune. Under broen, ca. midt på bildet, kan vi så vidt se Møysalen, som er Vesterålens høyeste fjell. Møysalen er på Hinnøya.

Da jeg var lita jente, og forsåvidt også da jeg var ungdom, fantes ikke disse broene. Skulle vi ut av vår egen kommune, enten for å handle, for å besøke noen på sykehuset (Stokmarknes) eller for å gå på skole, så var vi avhengig av at ferga gikk, og det var om å gjøre å nå den! Nå er alle fergene i Vesterålen erstattet med broer og tunnel (til Bø). Dette kom jeg til å tenke på da jeg startet på min syttende Blåbytur i 2009. Nå setter jeg meg i bilen, og svisj - så er jeg i nærmeste by. Hvorfor klage???