0400, JO TAKK, BARE BRA

Klokka er 0400. Det er midt på natten. Regnet hamrer mot rutene, og det er mørkt og svart. Stille var det også helt til plogen kjørte forbi. Jeg har stått opp lenge før verden har våknet helt, og i reneste Dagobertstil har jeg laget meg mat. Jeg får ikke sove, ja, jeg har ikke sovet ett eneste sekund. Det er som om panikken tar meg når dette skjer natt etter natt. Det har nemlig skjedd et par ganger at jeg har mistet søvnen helt. De gangene har det vært så mye oppi hodet at det har forstyrret tankene, og det har vært umulig å legge dem fra seg. Det er ikke alt man forteller til hele verden, og det har jeg heller ikke tenkt å gjøre nå i disse sene nattetimene, eller tidlige morgentimene. Ting har roet seg, men du verden, jeg kunne ha fylt en trilogi. Dog er jeg ikke så utspekulert at jeg velger å tjene penger på egen eller andres elendighet, så jeg velger å la det være. Vi har hatt forfattere før i denne familien, så hvorfor ikke jeg? Min kusine Sissel fikk dessverre et kort liv.

Så hvorfor får jeg ikke sove? Jeg får rett og slett ikke til å ligge, det er det som er forklaringen. Jeg har betennelse i venstre skulder! Det er vondt! Jeg venter på time hos fysioterapeut, og jeg får visst lov til å vente. På siden går det ikke an å ligge (jada, jeg har prøvd å bygge opp armen med puter). Det går heller ikke an å ligge på ryggen, for da gjør det vondt i HELE armen, og jeg greier ikke å rette den ut. Så har jeg prøvd å ligge på magen, men det går heller ikke særlig lenge. Legen har skrevet ut et par esker Voltaren, som om det hjelper.

Når jeg er ferdigklaget her på bloggen, skal jeg sette meg i den elektriske stol og trykke på knappen så jeg flater helt ut. Dyna fikk nemlig være med ut i stua, så jeg regner med at jeg slokner der etter hvert (og når jeg har fått dette ut). Som om det ikke er nok med den skulderbetennelsen, så kan jeg også berette at jeg i fire dager har sittet med nesen i en klut. En bihulebetennelse har plantet seg i overetasjen, så nå er det riktig festlig å være meg. Alt dette skal liksom gå over av seg selv, men tid er det eneste jeg har nok av, så det er bare å være tålmodig og håpe på at det er det det gjør, går over!

Nå er det faktisk så synd i meg at jeg har tillatt meg å hente symaskinen opp i stua. I går ble fem reisemapper, et par løpere og noen flotte adventsduker til. Jeg har mange planer ettersom jeg fylte opp stofflageret i forrige uke. Det er ikke det at jeg har sluppet opp for fine stoffer, men jeg har så lett for å falle for fristelsen når jeg ser nye, fine farger og mønster. Tre nye garnnøster har også blitt med hjem. En "What does the fox say -lue er på pinnene. "Du må ikke strikke!", sier du vel nå. Jo, det må jeg. Strikking er ren terapi, strikking er balsam for sjelen, om så bare EN omgang i timen. Jeg kan ikke sitte med hendene i fanget. Det har jeg aldri gjort, og jeg er så garvet i faget at jeg strikker mønster i tunneller. Mange gensere har blitt til på strekningen Bodø - Bø, med nitten tunneller og ei ferge. Jeg hadde noen år uten sjåfør, 11 faktisk, da jeg måtte kjøre selv.

Nå skal jeg strikke en omgang før jeg slokker lyset og prøver å sove. Kanskje jeg rekker et par timer på øyet før mannen er her og setter på morrakaffen. Han er tidlig på'an den karen.

- Posted using BlogPress from my iPad