Det er ikke ofte jeg syr ting for hånd, men denne kransen er sydd i et anfall av ren desperasjon. Den ble sydd mer eller mindre til sengs, da jeg ikke greide å røre meg fordi jeg hadde fått knekket opp et låst bekken av en flink kiropraktor på Klinikk for alle. Det låste bekkenet var en medfødt sak som hindret meg i alle gym-timer på skolen og som medførte at det ble mitt dårligste fag, min dårligste karakter og blant mine verste opplevelser. Jeg "hatet" gym og kompenserte det med å være en racer i matte. Nå finnes det et vidundermiddel som heter noe sånt som Heat ´n Bond eller noe som ligner. Det er et stryk-på lim som sitter som støpt og som kan brukes på bittesmå detaljer. Det er noe religiøst over denne kransen og jeg synes den er ganske fin og morsom å finne år etter år.
Her er det også noen detaljer. Mønsteret ble forresten kjøpt på Lille Stasjon i Lier. Men det var den gangen jeg bare hadde noen kilometer dit, og ikke 150 mil. Guuuud hvor jeg savner å kunne gjøre lørdagshandelen i en quiltebutikk.
Den siste soldagen var søndag 28. november. Vi kan såvidt skimte den gjennom "hullet" i Lofotveggen. Hullet er Gimsøystraumen, og det er gjennom det hullet solen titter tilbake 13. januar. Nå har den altså takket for seg for denne gangen. Det er mørkt når jeg drar på jobb og mørkt når jeg kommer hjem.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Det er alltid hyggelig å få kommentarer på innlegg og bilder!