VI HENGER ALLE I EN TYNN, TYNN TRÅD

"Vi henger alle i en tynn, tynn tråd" synger Dum Dum Boys ♬, og denne setningen skal få stå som tittel på dette innlegget. Det er ikke til å legge skjul på at vår lille familie har hatt håndarbeid som avkobling og tilkobling i generasjoner. Jeg vil utover vinteren vise noen av de flotte håndarbeidene som jeg har tatt vare på, og som jeg berget etter brannen i fjor.

Den første løperen sydde min mormor (1899-1992) på sine gamle dager, og jeg fikk den (og en maken) da jeg var nyetablert på syttitallet. Mormor var sydame i hele sitt yrkesaktive liv, hun sydde kjoler og kåper til folk, og til meg sydde hun etter hvert kreative maskeradedrakter som jeg fant i katalogene hennes. Det var mamma som sydde klærne mine, og jeg hadde ikke mange plagg som var kjøpt i butikken. Derfor var gleden stor da jeg som konfirmant i 1965 skulle få både drakt og kåpe som var ferdigkjøpt!
Det var min mormor som introduserte meg til nål og tråd. Jeg overnattet ofte der, og da hadde vi små hemmeligheter som skulle bli julegave til mamma. Denne løperen har ligget fremme hver eneste jul i mitt barndomshjem. Jeg sydde den før jeg fylte 10 år, og det ble stadig påpekt at trådene skulle ligge rett på baksiden slik at det ble pent. Dessuten kunne min FARMOR (1891-1964) godt finne på å kikke etter om det var ordentlig gjort (jeg har arvet både navnet og mer til etter henne!!).
Den røde løperen har mamma (1923-2007) brodert på tettvevd aida. Den er bare så vakker! Litt av en tålmodighetsprøve. Jeg tror jeg hadde flyttet ut da hun broderte den.
Mamma har brodert den grå løperen også. Morsomt mønster.
Denne røde løperen med kandelabere broderte jeg også hos min mormor, og hun broderte maken. Vi hadde konkurranse om hvem som skulle blir først ferdig, og den konkurransen vant ikke jeg. Jeg syntes det var så kjedelig å brodere med bare to farger. Oppå duken står et flott stettfat i pressglass som jeg fant innerst i et skap, aner ikke hvem sitt det har vært.
Her har jeg blitt mer avansert i fargebruken. Jeg sydde denne blå løperen da jeg var i 20-årsalderen. Greit å ha noe å legge i utstyrskista.
Denne duken er et eksempel på at det var moderne med stitchery allerede på 50-tallet. Mamma har sydd denne og den neste duken. Den ene ga hun til farmor, men jeg fikk den noen år etter at hun døde. Den nederste duken er sydd med plattsøm.

Godbitene har jeg gjemt helt til slutt. Den øverste er en festremse til å ha oppå duken, eller bare som løper på et bord. Den nederste er en kaffeduk i samme mønster som så vidt dekker salongbordet mitt. Bordene var smalere før. Disse to har ikke vært i bruk denne jula, derfor er de litt krøllete. Mamma står bak disse mesterverkene. Jeg utfordrer andre bloggere til å vise frem gamle håndarbeider hvis dere har.