I JANUAR

I JANUAR

av Rolf Jacobsen

O alt hva du kan i januar

når alle dagene bare rekker deg til knes

og du går døgnet rundt og støter pannen mot stjernene

som på et loft med gamle uniformer.

I januar da verden er full til overmål av levende sne

som møter deg med glade bjeff mot ruten

og legger seg lydig ned foran alle dører ut

som en stor vennlig hund

som kommer med tungen og vil slikke deg skarpt på hendene.

I januar

når alt er stengt og alle veier muret med cenment

og du kan gå ut og lage huller i den med begge ben

og gjøre nesten alt. Gå ut eller være i ro,

rydde en skuff

og finne sky og meget unge billeder der

som du kan brenne - eller vente litt.

Og ta en bok i hånden, blåse litt støv

og bøye bladene tilbake i sin ro

som lette snefall. Brev

med stive skrifter, håndtrykk

over havet der vi kom fra, hit

til landet uten lyd

hvor alt er ens og alle ansikter er flate

som tallskivene på ur, de trekker øyenbrynet opp

når du har tenkt en utålmodig tanke.

Hva kan du mer i januar,

når alle ord er snakket døde

og ligger strødd omkring som krøllete aviser

og alle sår er bundet om med gaze

og alle spor er vasket bort

og du kan gå rundt og høre plankene knirke

og ovnene knurre rolig over sine kjøttbein.

- Sett deg. Legg ut din store kabal

som aldri går opp og spør

hva du kan gjøre for ditt hjerte mere enn det.

By det en mørkere tobakk? Klyve opp på en stige

og heise en drabelig røk som et flagg opp fra din skorsten

til glede for skyene som kommer drivende nu fra Karelen

med underlige forrevne bryst,

for å ruge de nye dager ut

og den lille gule sol du snart får se

på gjerdestolpene i februar.

Men nu i januar - da skal du vente på ditt hjerte.

La stjernene bare klirre ved din seng. Du ser

en panne komme frem, et ansikt i nordlyset.

Bak blygrå gardiner setter hun frem sin lave lampe

ved puten din så hun kan se på deg

om dine trekk er blitt forandret.