lørdag 27. desember 2008

PAPPA



Dette er pappa. Han blir 90 år til sommeren. Siden november i fjor har han bodd på sykehjem. Siden 17. mai har han sittet i rullestol. Han har Alzheimer. Jeg beundrer alle som greier å stå fram og fortelle om sykdommen. Pappa har vært syk i mange år. Han har alltid vært en ekstremt ryddig person, men da han begynte å sortere alle ting, systematisere, legge i konvolutter og skrive på hva som var inni, ante jeg uråd. Senere la han de utroligste ting inni lommeboka, inni brillehuset, inni skuffer og skap. Avisen havnet mellom dukene, tørkepapir ble brettet fint sammen og puttet de utroligste steder, han ble lett irritert og "datt" ofte ut av samtaler. Han lette etter ordene, fant ikke brillene, fant ikke veien hjem, sa de underligste ting.
I 2005 flyttet jeg hjem. Jeg greide ikke lenger å være 150 mil unna og la mamma sitte igjen med alt ansvaret. Nå er hun borte, og jeg sitter alene igjen med alle tankene. Jeg har lært meg å akseptere. Jeg aksepterer situasjonen som den er. Det er vanskelig å samtale. Han oppfatter ikke, han greier ikke å uttrykke en hel setning, han kan ikke formidle sine behov og ønsker. Han kan si et enkelt ord, jeg forfølger ordet og fullfører en setning med å putte ordet inn i en sammenheng. Da kan han nikke som om han forstår. En dag spurte han meg om han skulle kjøre meg hjem. Jeg ble overrasket og spurte om han hadde lyst til å kjøre bil. Da sa han: - Det kan æ vel. Men så sa han - BILEN? Jeg beroliget han med at bilen sto i garasjen. Så falt han bort igjen. Han kjenner sin ene bror, men han kjenner ikke meg. Han vet ikke lenger at han har en eneste datter. Det har jeg også vært nødt til å akseptere.
Julaften besøkte jeg ham to ganger. Jeg trillet ham bort til pianoet og spilte noen julesanger. Da begynte han å nynne med. Sangstemmen er der fortsatt. Det er rart å se den store, sterke politimannen slik. Han kunne det meste om Knut Hamsun, han gikk på fjellet hver eneste dag, han holdt kontakt med familie og venner over hele landet. Han er fortsatt en flott mann!

3 kommentarer:

  1. Flott skrevet!!
    Ikke lett å uttrykke en så personlig historie. men desto viktigere..

    SvarSlett

Det er alltid hyggelig å få kommentarer på innlegg og bilder!