Sånn så det ut her før 1950. Fjellet i midten heter Steineklubben, eller Klubben, som vi kaller den. I det hvite huset, som er mitt barndomshjem, bor jeg, rett under stupbratte Klubben og Steinkjerringa som har gitt navnet til bloggen. I det svarte huset, som nå er rødt, bor min barndomsvenninne Torgun i sitt barndomshjem / besteforeldrehjem. Vår felles oldefar, Otto Lihaug, kom fra Gulen i Sogn og bosatte seg her. Pappa kjøpte huset vårt i 1948, tre år før jeg ble født, og mamma kom dermed tilbake til "feltet" hun bodde i til hun var 13 år. I 1936 gitet mormor seg for andre gang, og de flyttet to km unna her. I de fleste husene som etter hvert kom opp mellom oss og rundt oss, bodde det familie. Noen bor her fortsatt. Jeg flyttet hjemmefra i 1968, mens Torgun ble boende i bygda og stiftet familie her. I 2005 flyttet jeg tilbake hit, og i 2008/2009 overtok jeg huset etter mine foreldre. Bildet har jeg funnet på Facebook på en side som heter Gamle Bø.
Jeg kunne ha fortalt mange historier om det jeg tenker når jeg ser på bildet, for her har det vært store forandringer på godt og vondt. Noen bygninger er revet, og Petterbrygga nedenfor oss ble tatt av stormen "Frode". Oldefaren vår døde lenge før vi ble født, men oldemoren vår husker jeg så vidt. Hun døde da jeg var 4 år, og de siste årene av sitt liv bodde hun i det lille huset i hagen hos oss, før hun til sist sovnet inn på kjøkkenloftet hos min mormor. Det var kort vei til kirkegården, så begravelsen foregikk til hest.
Om et par timer skal jeg på kafe, kanskje treffer jeg Torgun, kanskje ikke. Som barn var vi så forskjellige som barn kan være. Mens hun klatret i trær og over gjerder (og i Klubben), sto jeg og så på og børstet av buksa, som verken fikk hull eller ble skitten. Hun var et idrettstalent, jeg var det ikke. Hun var aktiv, og det er hun fortsatt, mens jeg satt med nesen i ei bok eller holdt på med musikk og med hendene. Hun lærte i livets skole, som hun selv sier, mens jeg "kostet på haue" = tok utdanning. Vi er barndomsvenner og tremenninger med ei felles og ei forskjellig historie. Hun er en viktig person i mitt liv, og måtte jeg velge blant alle som står og har stått meg nær i 62 år, så valgte jeg blant annet henne. Det er viktig å være... Så nå er det også sagt..
- Posted using BlogPress from my iPad
